Her om dagen var jeg så heldig å igjen få ha med tålmodige og samarbeidsvillige Solveig inn i studioet til Kile Design med beliggenhet på Stoa. Dette studioet kan leies på timesbasis, noe som er perfekt for oss amatører som vil lære mer om lyssetting i profesjonelle omgivelser. Solveig har vært med flere ganger tidligere, og med sin alltid positive fremtreden, kombinert med flott kroppsbeherskelse, kommer hun stadig opp med noen herlige poseturer som er en ekte fotomodell verdig! For anledningen var hun denne gangen sminket av Liv Andersen. Utgangspunktet for fotoshooten var mest for å ha det gøy, samtidig som Liv ønsket seg bilder til sin make-up portfolio. For Liv er dette med å sminke såkalte “effekter“ en hobby, en interessen som startet da hun for noen år tilbake søkte på YouTube for å få inspirasjon til hva hun ville "gå med" til Halloween. En utdanning innen kunst har gitt et godt utgangspunkt med hensyn på både kreativitet og teknisk ferdighet, noe også det ferdige resultatet bærer positivt preg av.

Image00110

"Waterdrops"
Leica S med Summarit 120mm CS. 1/500s@f/4,8 ISO100

Med som lysmester og med-fotograf er Leif Andersen, nok et entusiastiske medlem av Arendal Fotoklubb. Tidligere har begges hovedfokus vært innenfor landskapsfotografering, men nå er det portretter som fullstendig dominerer begges arbeider. Særlig spennende blir det når man kommer innenfor slike rammer som denne gangen, der vi kan leke med lys og uttrykk på en kreativ måte.

Av belysning ble det denne gang brukt 4 studiolys fra Elincrom. To lys er siktet inn mot en hvit bakgrunn, der hvert lys har ett farget filter påmontert for å få effekten av lys som går fra blått til fiolett. Hovedlyset står på innsiden av en enorm octabox med påmontert grid. Dette lyset står en liten halvmeter over hodet til modellen. Lyset er vinklet helt horisontalt slik at lyset går rett ned i gulvet. Modellen er plassert helt ute i kanten av dette lyset, for på den måten å få et veldig mykt lys og helt myke skygger. Det siste lyset er montert på innsiden av et rektangulært grid som gir en forsiktig retningsbestemt belysning fra baksiden.

IMG 7134 IMG 7135

  Legg merke til det blå og røde krepp-papir som er montert foran lysene i bakgrunnen. De gir en delikat fargelagt bakgrunn.

For å få mest mulig effektiv fotografering så velger jeg å kjøre bildene fortløpende inn til en Macbook  Proved hjelp av "tether"-funksjonen i Capture One. På denne måten tar det bare noen få sekunder fra jeg tar bildet til en kan se resultatet i full størrelse på laptop`n. Dette gjør det enkelt for meg å sjekke at fokus og eksponering er korrekt, samtidig som det gir gode mulighet til å finjustere detaljer jeg aldri ville lagt merke til om jeg skulle forholde meg til den lille skjermen bak på kameraet. En av de aller største utfordringene med å ha flere lysskilder er at en også innfører skygger som kan være vanskelig å se på den lille skjærmen bakpå kameraet. På en større skjærm er dette langt enklere å få kontroll over.

Alle bildene er tatt med det fabelaktig gode objektivet Summarit 120mm CS. CS er forkortelsen for Central Shutter, eller sentrallukker. Foruten å være særdeles skarpt, så tegner det opp bildene med slik kontrast og med mikrodetaljer som tilfører en helt spesiell karakter og følelse av dybde. Sentrallukker betyr at selve lukkermekanismen er plassert i objektivet. Enkelt forklart er dette objektivets blender som styres elektronisk og fungerer som en lukkermekanisme. Leica S kan nemlig opereres på to måter, enten som vanlig speilrefleks der lukkeren i kamerahuset brukes, eller man kan bruke lukkeren i objektivet. Fordelen med å bruke lukkeren i objektivet er at man da har en mye raskere blits synkroniserings-hastighet, helt ned til 1/1000sekund, siden CS-mekanismen arbeider mye raskere enn den tradisjonelle gardinen i huset. Ved bruk av den tradisjonelle lukkeren i huset er synkroniserings-hastigheten begrenset til 1/125 sekund. Alle disse bildene er tatt på 1/500 sekund lukkertid og blender f/4,8.

I denne mini-serien har jeg prøvd å skape et fotografisk utrykk som skiller seg ut med en itt mørk, tung, men samtidig utrykksfull portrettstil. Jeg liker å få mennesker til å stoppe opp med bildene mine, undre seg. Man skal se sjel og følelser i bildene mine. Hvis jeg kan skape følelser og reaksjoner med mitt arbeid er jeg fornøyd. Hvor vidt jeg har lykkes får dere som betrakter avgjøre.

  Image00090

Image00115

 

I sin bok tar Karine Elisa Dehli leserne gjennom en rekke traumatiske hendelser som har utfordret hennes forståelse av det å være menneske etter at hun har fått sjokkbeskjeden: sønnen har akutt lymfatisk leukemi. I boken IKKE DENNE NATTEN beskrives en tilværelse tynget av maktesløshet, redsel og sorg, men også gleden av å leve i en verden fylt av ærefrykt, ydmykhet og takknemlighet. Men, mest av alt skinner en kjærlighetshistorie mellom mor og barn, mens livet er på det alle skjøreste.

Dette var utgangspunktet når Karine tok kontakt våren 2019 å spør om jeg kan lage omslaget til boken hennes. De store linjene i boken kjente jeg fra før, gjennom at Karine tidligere hadde holdt et gripende foredrag for Arendal Fotoklubb. Der tok hun oss med på en personlig reise ved å presentere flotte bilder av naturen mens hun fortalte om hvordan fotografering ble hennes positive ressurs i den krevende sykdomssituasjonen.

Etter de første samtalene om hvordan forsiden kunne utformes satt jeg der med en god porsjon stolthet over å ha blitt tildelt ansvaret, samtidig skjelven av ærefrykt over hva jeg faktisk hadde begitt meg ut på. En forside på en bok, eller bokomslag, er et viktig element for å synliggjøre boka samtidig skal den også representere innholdet i teksten og med fordel også fortelle noe om historien videre. Vi ble begge dratt inn i en kreativ prosess der vi utveklset en rekke skisser og bilde-idèer, før vi landet på utgaven du kan se nedenfor. Ei kvinne (Karine) går en ukjent sti, en fugl som flyr ut av bildeflaten og mørke skyer i horisonten symboliserer alvoret i boken, mens de små lyse partiene og de forsiktige fargene forteller at det også er håp.

Det er brukt relativt lang lukkertid på 1/200 sekund for å fremheve Karines bevegelse. Bildet er tatt med Leica S med 35mm Summarit objektiv, der den høye kvaliteten er å verdsette når bildet nå skal printes i størrelse 2m høyde og 85cm bredde som skal brukes ved forskjellige anledninger.

Portrettbilde på baksiden er et klassisk studio-portrett der jeg har brukt den glitrende gode objektivet Leica Summarit 120mm CS. Cs vitner om at dette objektivet har sentral-lukker, noe som er nødvendig for å få blits-synkronisering ned mot 1/1000s. Blender er her f/4.8 og lukkertid er 1/500s. Belysningen er satt opp med en 2m oktalux og et baklys med grid på hennes venstre side. Lys fra Elinkrom.

Boken er tilgjengelig fra 15. oktober 2019, men kan forhåndsbestilles allerede nå. Boken vil koste 349,-

 

Cover bilde low

For å bli mer komfortabel i forhold til å jobbe etter en tidfestet plan, bestemte jeg meg høsten 2018 å lage et personlig fotoprosjekt. Prosjektet fikk tittelen “Menneske. Flater”, der tittelen i seg selv gav klare føringer å jobbe etter. Mennesket skulle altså avfotograferes på en bakgrunn, eller flate, der denne skulle være betydelig større enn mennesket som ble portrettert. Gjennom prosjektet har jeg måtte tvinge meg ut av komfortsonen og mener selv det har utvikle meg som fotograf. Vanligvis har jeg tatt bilder "for gøy" uten de store føringer. I dette prosjektet har jeg måtte planlegge bakgrunn, menneske, klær, lys og komposisjon.

Alle bildene er tatt i området rundt Arendal, der bygningsmassen er begrenset i forhold til de større byene, så det har gått med mye tid på å lete opp egnede flater/bakgrunner. Hensikten med «Menneske. Flater» var å formidle mennesket som et element som står i kontrast til en flate. Et delmål i prosjektet er å lære mer om hvordan disse formene kommuniserer med hverandre gjennom enkle grafiske virkemidler og komposisjon. I grafisk lære snakkes det ofte om prinsippene: Balanse, kontrast, harmoni, bevegelse, proporsjon og rytme; noe bildene også representerer. På engelsk blir dette Balance, Contrast, Harmony, Movement, Proportion og Rhythm; der jeg har navngitt fotografiene etter de respektive prinsippene.

Noen enkle og definerte føringer ble satt opp i forkant av prosjektet, eksempelvis skulle alle bildene tilpasses liggende 5x7 format og flaten skulle alltid være større enn mennesket. I prosjektet har jeg hatt god anledning til å utforske mer innen bruk av farger, deriblant også såkalte "pastellfarger”. Dette var populære farger i min ungdomstid (1980-årene) så det er på høy tid å ta de frem igjen. Dette forsiktige fargevalget sammen med enkle, stilrene komposisjoner er valgt for å formidle det sarte i oss mennesker. Samtidig som det får tankene inn mot det uoppdagede og drømmende hos betrakteren.

Alle bildene er tatt i naturlig lys og det er brukt Leica S mellomformat-kamera med 70mm Summarit S objektiv på alle bildene.

Modeller: Hanne Sellin, Solveig Pihlfeldt Haugen og Heidi Pettersen
Kostymer og rekvisitter: Ingebjørg Angelstad

(I ettertid har NSFF Magasinet omtalt prosjektet her i tillegg til Foto.no)

4 bilder av serien er også valgt ut til å være en del av den jurierte utstillingen på Fotografiets dag på Preus Fotomuseum i Horten 18. august

View the embedded image gallery online at:
https://photopia.no/artikler#sigProId1cd77febd4

 

Fotokonkurranser finnes i en rekke varianter, fra de aller enkleste konkurransene på sosiale medier der antall “likes” danner grunnlaget for plasseringen, til større konkurranser der det sitter en jury å bedømmer de forskjellige bildene etter gitte normer. I denne artikkelen vil jeg legge vekt på sistnevnte.

FIAP, PSA og UPI. Salons og patronage. Biennal. Når en deltar i internasjonale fotokonkurranser så dukker det opp ord og uttrykk som kan virke forvirrende. En kommer i kontakt med andre mennesker med nær hele alfabetet av forkortelser etter navnet sitt som beskriver de forskjellige hederstegnene vedkommende har opparbeidet seg over tid og man oppdager nye fora der det diskuteres aksept-grenser, fordeler og ulemper ved de forskjellige salons eller hvorfor en patronage er bedre enn en annen. Det er en ny verden å komme inn i, og den er absolutt ikke for alle.

Å komme i gang er forholdsvis enkelt. Du finner en salon du vil delta i, leser instruksjonene for konkurransen, gjør ferdig ditt bidrag og sender inn bilder i de repektive klassene. Når så resultatene kommer har du kanskje med litt hell fått dine første antatte (accepted) bilder. Etterhvert kommer også de første medaljene og kanskje en og annen hederlig omtale. Etterhvert som en begynner å høste poeng så vil også de første hederstegnene komme. Basert på egen erfaring: ikke gi opp dersom det går noe tid før du får dine første antatte bilder! Jeg anbefaler alle å lese nøye gjennom instruksene til de respektive konkurransene slik at en unngår diskvalifikasjon med bilder som ikke møter de gitte reglene for konkurransen.

 

Picture01014BW

"Surreptitous"
Dette portrettet mottok gull medalje i den internasjonale konkurransen Vizuals Souls i India sommeren 2019.

 

Hva er så en salon?
Hvert år arrangeres det hundrevis av salons. Dette er konkurranser, gjerne kombinert med en utstilling som er åpne for både amatører og profesjonelle fotografer. Hovedtanken med en salon er at alle bilder som deltar skal bli bedømt rettferdig og etter en forutsigbar standard, uavhengig hvor i verden konkurransen finner sted. FIAP (Federation Internationale de l’Art Photographique), PSA (Photographic Society of America) og UPI (United Photographers International) er internasjonale organer som godkjenner de forskjellige salongene etter gitte kriterier, og er på mange måter en kvalitetssikring og garanti for at det er en anerkjent og seriøs arrangør som står bak. FIAP alene har mer enn 1 million medlemmer fra over 80 land og arbeider på tvers at religiøse og politiske meninger der hensikten er å fremme fotografisk kunst.

Hvorfor delta?
Det kan være forskjellige grunner til at en ønsker å delta i en slik type konkurranse. Det koster penger å delta og det tar en del tid å registrere deltagelsen, så hvorfor ikke bare vise bildene på sosiale medier? For egen del så handler det om å få en kvalitativ tilbakemelding på eget arbeid. I tillegg er det svært god inspirasjon å se hva andre fotografer lykkes med. I nesten alle internasjonale konkurranser i regi av FIAP, PSA eller UPI får en et såkalt “score card” der en ut fra poengsummen kan se om egne innleverte bilder har fått en utmerkelse (award) i form av hederlig omtale eller medalje, eller om bildet i det hele tatt har blitt antatt i konkurransen.

Over tid kan en på denne måten kan en gjøre seg opp noen meninger om hva som fungerer av bilder og hva som ikke fungerer så godt. Når konkurransen og utstillingen er ferdig så blir som oftest de premierte bildene samlet i en katalog som blir tilsendt i form av en trykket bok. Enklere konkurranser sender ut dette som et pdf-dokument. Uansett form så er denne katalogen en god kilde til inspirasjon for videre arbeid!

Det finnes en rekke konkurranser å delta i, men det fine med konkurranser i regi av FIAP, PSA eller UPI er at det er helt klare regler for hvordan innleverte bilder kan brukes i ettertid.

L1001234

"In between the elements"
Dette bildet fikk sølv i Nordic Digital Circuit 2018, arrangert av Nordisk Forbund For Fotografi (NFFF)


Frustrasjonen
Fotokonkurranser kan være skikkelig frustrerende. Bilder en har solgt mye av, eller som har fått positiv oppmerksomhet på sosiale medier og som en gjerne tar som en selvfølge at skal få medalje, blir kanskje ikke engang antatt. En vil føle at juryen er både pirkete, inkonsekvent og lite forutsigbart og man vil oppleve at bilder som ikke blir antatt i en konkurranse kan få en medalje eller hederlig omtale i en annen. Slik er det dessverre når en begir seg ut i et system av subjektiv bedømming. Men heldigvis vil det over tid være god kvalitet som gir best avkastning.

Slike konkurranser krever hverken medlemskap i fotoklubb eller forbund (NSFF -Norsk Selskap For Fotografi), men for å benytte de oppsamlede poengene til hederstegn eller medaljer må en på en eller annen måte være medlem av forbundet. Som medlem av Arendal Fotoklubb er jeg automatisk også medlem av både FIAP og NSFF.

 

L1004835

"Western Capercaillie"
Fotografiet ble belønnet med gull-medalje i Lanterna Magica print-konkurranse høsten 2019 og
en sølv-medalje i Nordisk Digital Circuit våren 2019

 

Relevante linker
Nedenfor finner du noen relevante linker for å komme i gang med konkurranse-fotografering. For medlemmer av NSFF så er deltagelse i Norgesmesterskapet en god start. Husk, det viktigste er ikke å vinne, men å delta!

FIAP

FIAP/Patronage

Norges Forbund For Fotografi

Nordisk Forbund For Fotografi

 

Eksponering vil innen fotografi si å utsette en digital bildesensor eller fotografisk film for lys i den hensikt å lage et bilde. Dette er den grunnleggende måten fotografering fungerer på. Varigheten av en eksponering er angitt med lukkertid mens blenderåpningen bestemmer lysmengden som skal passere gjennom objektivet. Blenderåpningen bestemmer hvor mye lys som skal slippes inn i det tidsrommet lukkeren er åpen. For å få et korrekt eksponert bilde, kreves det en god balanse mellom blenderåpning og lukkertid. For mye lys vil gi et overeksponert bilde, mens for lite lys vil føre til et undereksponert bilde.

Når en betrakter et bilde er det oftest de lyse områdene eller områder med høy kontrast, som øynene tiltrekkes mot. For å få disse områdene til å fremstå som korrekt eksponert er det derfor viktig å forstå kritikaliteten og funksjonsmåte for kameraets lysmåler og hvordan informasjonen fra denne kan brukes for å få et så godt eksponert bilde som mulig. Som flere andre tekniske finurligheter har forskjellige kamera sine særegenheter, deriblant er lysmåleren på M9 veldig sensitiv for punkt-belysning, så det anbefales å lære å kjenne sitt eget kamera i forskjellige lysforhold.

Artikkelbilde eksponering

Et godt eksponert bilde med detaljer i både skygge- og høylys områder

histogram

Det samme bilde fremstilt gjennom et histogram. Histogrammet viser at det er godt med informasjon i både skygge- og høyløs områder

 

Lysmåleren, hvordan fungerer den?
De aller fleste digitale kamera har flere innstillingsmuligheter for hvordan den innebygde lysmåleren skal måle lyset. De mest vanlige prinsippene ser du nedenfor (Det finnes flere varianter av disse, som eksempelvis Nikon`s «Highlight weighted metering» modus og Canon`s «Partial» modus, men vi holder oss til de tre i denne omgang)

metering

«Multi segment/evaluative» - lysmåleren lager en gjennomsnittsmåling av hele bildeflaten, men tar ekstra hensyn til spesielt lyse/mørke områder i bildeflaten. Dette er som regel standardinstillingen på nye kamera.
Med denne målemetoden vil kameraet måle lyset over hele motivet for å bestemme hvordan eksponeringen skal bli. Kameraet vil ta hensyn til hvor du har plassert fokuspunktet og vektlegge dette området litt mer enn de andre områdene i bildet, men det er altså et gjennomsnitt av hele motivet som brukes. Denne målemetoden fungerer godt ved generell fotografering i naturlig lys som er jevnt fordelt over bildeflaten.
«Spot» - lysmåleren måler kun lyset i et lite, avgrenset felt der du har plassert fokuspunktet ditt. Alt annet ignoreres, så dette er derfor den mest nøyaktige målingen. La oss si at du vil fotografere en stor fasade på en solrik dag der en dør er vidåpne. Selv om ytterveggen er godt opplyst, er den fortsatt veldig mørkt inne, og dør-området tar opp en stor del av scenen. Ved hjelp av punktmåling, sikter du med midtpunktet i søkeren ved døråpningen, foretar en lysmåling (og kanskje låser den), komponere bildet på nytt og tar bilde. Da vil du ende opp med en godt eksponert interiør og sannsynligvis blir fasaden noe overeksponert.
«Center-weighted» - lysforholdene i midten av motivet får større innvirkning enn lysforholdene i periferien. Denne metoden bruker et spesifikt område i midten av motivet. På mange kameramodeller kan du selv bestemme hvor mye utover senter som skal tas hensyn til. Dette blir altså ganske likt som spotmåling, forskjellen er bare at området som måles her er litt større og at det kun måles ut ifra senter av motivet uavhengig av hvilket fokuspunkt du har valgt.

 

Hvilke av disse målemetodene en skal bruke beror på personlige preferanser, ulike arbeidsmetoder, ulike motivtyper og ulike lysforhold. Her er det vanskelig å sett opp noen "regler". Å bruke "Sentrumsvektet" lysmåling vil kunne gi en relativt dramatisk annerledes eksponering enn "Gjennomsnitt" ved enkelte motivtyper/lysforhold. Selv synes jeg at «Evaluert måling» gir gode resultater i de fleste tilfeller, i hvert fall slik jeg fotograferer. Dette er derfor noe som man må lære seg gjennom prøving og feiling og jeg oppfordrer alle til å teste ut eget kamera på dette området.

Dersom kameraet står i et automatisk program vil automatikken, avhengig av hvilket eksponeringsprogram kameraet er satt til, i kameraet forsøke å finne en kombinasjon av blender, lukkertid og ISO som gir en eksponering der bildets totale luminans gir en normal grå flate. Med normal grå menes et bilde der histogrammet har en snittverdi på 128. Histogrammet viser et bildets luminans og strekker seg fra 0 (sort) til 255 (hvit), og snittet av det er 128.

Med kameraet i såkalt «Program-mode» tar kameraet kontroll på både blender-åpning og lukkertid; så, om en nå justerer blenderen vil lukkertiden automatisk bli justert for å opprettholde den samme eksponeringen. I blender-prioritert program er det brukeren som setter blender-verdien og automatikken i kameraet vil justere lukkertiden. I lukkertidsprioritert modus er det det motsatte. Dersom automatikken nå prøver å stille eksempelvis blender til en større blender enn det objektivet fysisk kan klare, så vil bildet bli undereksponert. Dette kan i så fall justeres med å øke ISO-verdien eller øke lukkertiden. Dersom Auto-ISO er aktivert vil kameraet alltid velge den laveste ISO-innstillingen innenfor et forhåndsvalg område for å opprettholde en lukkertid som er raskere enn en valgt verdi (eller ofte 1/ brennvidde i sekunder. Eksempel: med 50mm brennvidde gir 1/50s lukketid som lengste fornuftige lukkertid.

Dersom en tar bilder i manuell modus vil en måtte forholde seg til lysmåleren i kameraet og følge med på grafikken i søker eller bak på skjermen hvordan eksponeringen forløper seg.

Eksponerings kompensasjon
Eksponeringskompensasjon brukes når fotografen vet at kameraets automatiske beregning av eksponering vil gi et feil resultat. Hvis man har en spesielt lys flate enten i forgrunnen eller bakgrunnen av hovedmotivet, kan kameraets lysmåler bli lurt, slik at det kan være nødvendig å kompensere. Når en bruker eksponeringskompensasjon så flyttes 0-punktet på lysmålingen. Dersom en velger å bruke -1 EV eksponerings kompensasjon så vil altså automatikken trekke denne fra den kalkulerte eksponeringen før verdien vises.

 metering symbol

Dette symbolet viser kameraets lysmåler.
Når pilen er sentrert så er bildet korrekt eksponert i forhold til den valgte målemetoden.
Viser den -1 så er bildet undereksponert med ett trinn.

 

Histogram og «Exposure to the right»
Histogrammet er en kurve som viser fordelingen av lys i bildet. På bildebrikken mottar hver piksel en mengde lys som i et bilde på 8 bit defineres med en styrke fra 0 til 255. Lys-informasjonen fordeles i histogrammet, der verdien 0 (svart) ligger på venstre side, mens 255 (hvitt) er på høyresiden. Jo høyere søyle, desto flere piksler som tilsvarer denne verdien i bildet, er det. I utgangspunktet viser histogrammet den totale lysstyrken, men kan også stilles for å vise RGB-fargene: rød, grønn og blå. På denne måten kan en sjekke om det er eventuelle fargestikk i bildet.

I tillegg til histogrammet har de aller fleste kamera et annet nyttig verktøy, nemlig visning av sorte og hvite områder som blinkende flekker, ofte i blått og rødt. De blå feltene representerer områder som er undereksponert mens de røde viser de som er over-eksponert. Det anbefales igjen at man finner ut hvordan en kan veksle mellom disse verktøyene og hvordan de stilles inn. Sistnevnte visning kan ofte justeres med innslagspunkt for varsling av skygge og høylys. Nedenfor sees tre eksoneringer av det samme motivet henholdsis er eksponert 1 trinn for mørkt, korrekt eksponering og 1 trinn for lyst eksponert.

3 histogram

En moderne bildesensor har i dag et gitt dynamisk omfang som avgjør hvor lite eller hvor mye lys kameraet kan håndtere. Siden de digitale kameraene overtok for film har det vært snakk om mottoet «exposure to the right» eller eksponer mot høyre. Med dette menes at det er å foretrekke at en eksponerer slik at histogrammet har en balanse mot det lyset i bildet og at histogrammet gjerne er helt inntil, men ikke forbi høyre avgrensning. Grunnen til dette er at en ønsker å så mye informasjon i bildet vi kan få med så lite støy som mulig, og på grunn av bilde-sensorens oppbygning og virkemåte er det nettopp de lyse områdene som inneholder mest informasjon.

Et under-eksponert bilde kan lysnes under etterbehandlingen av bildet, men dette vil alltid tilføre støy i bildet da funksjonsjonsmåten for å lysne et bilde er å forsterker signalene som er lagret i RAW-dataene. Altså skal de svakeste signale forsterkes, de signalene som også har mest støy fra da bildet ble tatt. Ved å eksponere mot høyre side av histogrammet kan en altså maksimere bildekvaliteten ved at en unngår å tilføre støy i bildet, en får den beste fargenøyaktighet og ender totalt opp med et bedre utgangspunkt for videre redigering. Det er verdt å merke seg at denne problemstillingen er stort sett relatert til digitalkamera da et analogt kamera har en film som normalt responderer ikke-lineært på lys. De siste årene har det også vært en enorm utvikling av bilde-sensor teknologi som gjør det mulig å "grave frem" langt mer informasjon i RAW-formatet enn tidligere.