Leica M er på mange måter det ultimate kamerasystem. Ikke bare var det Leica som var først ute med å bruke 35 mm film til stillbilder, de har også laget noe av det mest solide og presise av kameraer og optikk i over 50 år med nettopp modellen Leica M. For de uinnvidde: Leica M er kjennernes kamera. Entusiastenes kamera,- foretrukket av noen av klodens fremste fotokunstnere gjennom sin legendariske, 50-årige historie. Leica M er et elsk-hat kamera. For noen blir fotograferingen med dette systemet så manuell slik at det oppfattes som et hinder og man gir tilslutt opp. For andre bidrar denne enkelheten til en fascinasjon og ender i en ren, skjær besettelse.

View the embedded image gallery online at:
http://photopia.no/artikler/54-leica-m9#sigProIde0fa5e15d5

Leica M er en en såkalt målsøker kamera, eller "rangefinder". Altså et kamera der man ikke ''ser'' gjennom objektivet når man skal ta et bilde. Man ser gjennom et eget vindu der utsnittet vises som et opptegnet rektangel. Størrelsen på dette rektangelet varierer med brennvidden på det objektivet man har satt på. Fokus gjøres ved å skyve på fokusringen på objektivet til man ser to små bilder som sammenfaller inne i søkeren. Fordelen med å ikke se gjennom objektivet, slik man gjør på alle andre kamerasystem, er at man får en svært lyssterk søker som gir mulighet til å observere hva som skjer på utsiden av det aktive utsnittet, helt upåvirket av hvordan fokus eller blender er satt. Ulempene er også mange da det er vanskelig å foskusere og det hender ofte at man tar bilder av helt andre ting enn det man tror.

 

L1002769

 "Geometry"
1/60s@f/11 ISO 160
Summicron 35mm ASPH

 

I all sin enkelhet er en "M" en utfordring å bruke, men når man først behersker teknikken så går alt forbausende raskt. Når teknikken sitter så bidrar enkelheten til at man tenker fotografering på en annen måte. Man distanserer seg fra teknikken og blir mer kreativ der man tvinges til å fokusere på komposisjon og historiefortelling, noe som også avspeiler seg i de fotografier som kommer ut i den andre enden. Før jeg går videre så må leseren være klar over at dette må ikke skal forståes som en negativ omtale av de tradisjonelle speilreflekssystem. For de har fortsatt en plass i fotografenes økosystemet, spesielt om man er vant til å jobbe med slike system.

Nå har det gått en måned siden min drøm om å eie en Leica M gikk i oppfyllelse, og jeg endte opp med en svært pent brukt Leica M9. Nei, rett skal være rett. Dette er ikke en M9, det er en M-E. Det vil si at det mangler "M9" logo på fronten, det har ingen USB-utgang, valg for visning av forskjellige brennvidder i søkeren er tatt vekk samt at det er malt i grått i stede for den mer elegante sølv-fargen eller barske sortfargen man finner på M9 og M9-P. Denne noe sparsommelige utgaven av M9 kostet i 2013 omlag 40-tusen, altså 20-tusen mindre enn M9, og ble av Leica omtalt i en pressemelding som: "It is the ideal entry-level model for photographers wishing to experience the fascination of M-Photography (...)".

 

L1001234

 "Between the elements"
1/750s@f/11 ISO 200
Summicron 35mm ASPH

Så her sitter jeg altså med et pent brukt Leica M “innstegsmodellen” som begynner å dra på årene. Leica M9 og M-E kom på markedet i 2009 og var det første kompakt-størrelse kamera som ble laget med fullformat bildesensor. I M9 er det brukt en Kodak CCD-bildesensor med oppløsning på 18 megapixel, en sensor som fortsatt regnes som den siste digitale bildesensoren som lager et uttrykk i bildene som kan minne noe om den analoge tiden. Jeg har også samme type CCD bildesensor, dog mye større, i min Leica S som gang på gang imponerer med sine svært delikate farger og spesielt gode måte å håndtere høylys på. Dog har denne typen sensor noen åpenbare ulemper som høyt strømtrekk og ingen støtte for “live-view”. I dag er så å si alle bildesensorer, uansett format, utviklet og produsert av Sony og er av typen CMOS. Etter introduksjonen av M9 og M-E har Leica lansert M9 Monocrome, M240, M246 Monocrome og nå i år kom M10. I tillegg finnes en rekke jubileums varianter av alle disse.

Det fine med en Leica M, enten det er av den gamle analoge typen eller siste moderne M10 er at kameraet helt gjennom kan brukes manuelt. Det har riktignok både blenderprioritert program og en god lysmåler innebygd. Men, puristen kjører alt manuelt. Lukkertiden justeres med det store hjulet på høyre side av kameraet. Leica M er kompakt i størrelse og er så diskret med sitt noe forhistoriske utsende at folk flest får litt medlidenhet når de ser det. Med et godt objektiv er bildekvaliteten i toppklasse, selv om dette kameraet nå er noen år gammelt. Det aller beste med en M er dog at jeg nå har tilgang til alle de fantastisk gode Leica M-objektivene som er produsert de siste 50 årene. Alle med manuell fokus og med mekanisk blender selvfølgelig. Og alle med sine små særpreg. Det fine er at de aller fleste er laget for å bli tatt bilde med på full åpning. Rimeligere, men veldig gode alternativer produseres av Carl Zeiss og Voigtlander.

L1002879"Footprints"
1/350s@f/5,6 ISO 160
Summicron 35mm ASPH

Etter noen måneders bruk er konklusjonen klar og entydig; jeg vil ha mer! Leica M er et solid verktøy for undertegnede som er opptatt av manuell kontroll. Med 18 megapixel kan jeg fint lage fine print i store formater. Selvfølgelig er det enkelte punkter som kunne vært bedre, det har ikke filmfunksjon eller avansert automatikk. Det er også grunnen til at jeg kommer til å beholde M-E`n. Dette er et nisjekamera og et solid verktøy som gir meg muligheten til å få den manuelle kontrollen tilbake. Sparekasse for M10 er herved opprettet!

 

L1002867

"Square in Square"
Tatt på stranden utenfor Løkken
1/1500s@f/5,6 ISO 160
Summicron 35mm ASPH

 

 

L1003744

"Moro"
1/500s@f/2,0 ISO 160
Summicron 35mm ASPH